En dag i livet på Lapoint Fuerteventura

Vekkerklokka ringer før soloppgang. Ute er luften kjølig nok til at jeg trekker teppet litt tettere rundt meg et øyeblikk. Det føles nesten umulig å tenke på at jeg om bare en halvtime skal være i våtdrakta og padle ut i Atlanteren.

Men så går jeg inn på kjøkkenet. Lukten av kaffe, summingen fra brødristeren, småpraten fra søvnige stemmer. Overnight oats med fersk frukt, rykende kaffekopper og de små, halvt mumlede, halvt latterfylte samtalene om gårsdagens historier. Det er frokost som føles mer som et ritual enn et måltid,  overgangen fra natt til dag, fra trøtt til klar.

Og det beste av alt? Surfecoachene mine! Jeg hadde allerede møtt dem på forrige tur, så det å se dem igjen var som å møte gamle venner. Det er noe trygt i det kjente smilet, den delte vitsen, coachen som vet nøyaktig når han skal utfordre deg og når han skal berolige deg. Vi samlet oss rundt surfvarselet, snakket om tidevann og vind, og pekte ut ulike spots på kartet.

Det er nettopp dette som er magien med Fuerteventura. Campen ligger perfekt til, midt på den nordlige kysten, med rask tilgang til dusinvis av surfespots på bare 10-20 minutter. Beach breaks, reef breaks, point breaks. Uansett forhold finnes det alltid en bølge som venter.

Pro tip for morgenfugler: Sett vekkerklokka og gå opp vulkanen rett overfor campen. Turen tar rundt 20 minutter og belønningen er helt rå. Det er magisk å se sola stige opp bak Lobos Island og farge havet og øya gylden.

Når du kommer tilbake, står frokosten klar og så er det rett ut i bølgene. Helt ærlig så finnes det ingen bedre måte å starte dagen på.

På vei mot bølgene

De fleste morgenene valgte vi reef breaks i nord. Som Level 2-surfere var vi klare for utfordringen. Klare til å legge hvittvannet bak oss og ri grønne bølger.

Brettene ble stroppet fast på taket av bilen, vinduene rullet ned og musikken skrudd opp. Den salte vinden floket håret mitt og jeg kjente den fantastiske surfetur-følelsen boble opp. En blanding av forventning, solskinn og spenning i å jakte på bølger.

Vi parkerte vanen og speidet ut over bølgene. Synet tar pusten fra meg hver gang. Foran oss lå havet, med Lanzarote glitrende i det fjerne. Bak oss de karrige, vulkanske åsene,  rå og tidløse. Ingen folkemengder, ingen store hoteller, bare noen få vans og en håndfull surfere som vokset brett, strakk ut kroppen og gjorde seg klare til å danse med havet.

Fra frykt til stoke

Og så var det vår tur. Å padle ut føltes som å krysse en terskel. Den første bølgen som slo meg i ansiktet, vekket meg mer enn kaffen hadde gjort. Armene brant, men på den beste måten. Ute i lineupen kunne jeg kjenne rytmen i havet under meg. Rolig og tålmodig, men samtidig fullt av kraft.

Reef breaks her er noe helt spesielt. Bølgene rullet inn jevnt og stødig og ga oss rom til å øve, puste og prøve igjen. Jeg husker en session der settene var større enn jeg egentlig var komfortabel med. Jeg sa til coachen at jeg var nervøs. Han lo, plasket ut i vannet ved siden av meg og sa: “Se, det er bare vann. Ikke vær redd.” Den setningen har brent seg fast i meg.

Og han hadde rett. For hver bølge jeg fanget, smeltet frykten bort og ble til ren glede. Popupene ble kvassere og svingene mer flytende. Coachene ropte oppmuntrende, padlet sammen med oss og ga tips ute i vannet. Vi heiet på hverandre, klappet for fremmede og lo høyt av hvert eneste wipeout. 

Det handlet ikke bare om teknikk. Det handlet om fellesskap, om å presse seg gjennom frykten, om den gleden som oppstår når du rir en bølge helt inn til stranden og snur deg for å se vennene dine feire som om du nettopp hadde vunnet verdensmesterskapet.

Surfing lærte meg å aldri gi opp, å tro på meg selv og å reise meg etter hvert wipeout – alt dette ble belønnet med den største gleden.

Da vi padlet tilbake til land, var armene mine som gelé. Huden salt, øynene knepet igjen mot den sterke sola. Vi kastet oss inn i vanen, skrudde opp musikken igjen og sang med mens vinduene sto på vidt gap.

Nesten hver dag hadde vi det samme faste stoppet på Amiga Mia Café i Lajares. Det ble vårt lille ritual. Iced lattes, små snacks, sandete føtter fortsatt i flip-flops. Å sitte der med surfebrettene festet på taket utenfor føltes som selve definisjonen av surfetur-lykke.

Tilbake på campen ventet lunsjen: fargerike salater, pasta, ferskt brød. Vi spiste i sola, delte historier om bølgene vi hadde fanget (eller mistet), lo av de morsomste wipeouts og var allerede gira på neste dag.

Og så: hviletid. Noen slappet av ved bassenget med en bok, andre duppet av i hengekøyer. Selv elsket jeg å ligge i sola med hodetelefoner, øynene lukket og kjenne på den tunge, tilfredse slitenheten som bare kommer etter en surfsession.

Senere på ettermiddagen testet vi surfskate bowlen på campen. Først var jeg nervøs, betong er ikke like tilgivende som vann. Men ganske raskt sto jeg og carvet nedover bowlen, flyttet vekten fra side til side og øvde på svinger helt til det plutselig løsnet. Dagen etter i vannet kom de samme bevegelsene helt naturlig. Surfskating ga meg en ny type selvtillit. Det var som en bro mellom land og hav.

Etter en lang siesta (ofte litt lengre enn planlagt), dro vi gjerne til El Cotillo. Denne lille byen ligger bare ti minutter fra campen og har en sjarm som nesten er umulig å beskrive. Smale gater, hvitkalkede vegger og havutsikt.

Vi vandret innom små butikker som solgte håndlagde smykker, flettede vesker og postkort med akvarellbølger. Ting du aldri finner i kjedebutikker, ting som føles som minner du kan ta med deg hjem.

Og selvfølgelig måtte vi ha smoothies før vi dro tilbake. Jordbær og banan var alltid min favoritt og sammen med en saftig sjokoladebrownie … vel, det var ren lykke i et beger.

Kveldene på Lapoint har sin helt egen rytme. Først middag. Alltid fersk, alltid god. Favoritten min var paellakvelden, når duften av safran fylte luften og vi sto i kø med tallerkener, skrubbsultne etter timer i vannet. Det beste med middagen på campen er ikke bare maten, men hvordan fremmede så raskt blir til venner.

Denne kvelden dro vi til El Cotillo med et par flasker vin. Vi klatret opp på klippene ved havet og satt der sammen, mens sola sank ned i Atlanterhavet. Hele himmelen ble oransje, bølgene glitret, og vi satt der med vin i glasset, vitser som vi lo av og øyeblikk vi aldri ville glemme.

Etterpå gikk turen videre til Canela Café i Lajares. Live-musikk, danse barbeint, lokale som blandet seg med surfere fra hele verden. Stemningen var uslåelig, timene fløy avgårde uten at vi merket det.

Gåturen tilbake til campen var minst like fin: kjølig nattluft, en himmel full av stjerner og en gjeng som lo hele veien. Da jeg endelig stupte ned i senga, var jeg lykkelig utslitt: salt i håret, smil om munnen og allerede spent på neste surf.

Den dagen var bare et øyeblikksbilde, men den fanger rytmen av hele uken. Tidlige alarmer, surfsessions i havet, kaffestopp, lange siestaer og kvelder fulle av latter. En sirkel som aldri ble kjedelig, fordi hver dag brakte med seg noe nytt.

Det jeg elsker mest med Lapoint Fuerteventura, er ikke bare bølgene eller været. Det er måten livet både roer ned og fylles opp på samme tid. Hvordan frykt blir til glede, fremmede blir til venner og hverdagsbekymringer bare glir i bakgrunnen.

Fuerteventura er ikke lenger bare et sted jeg besøker. Det er et sted jeg vender tilbake til. Et sted som føles som frihet, fellesskap og muligheter. Og jeg vet allerede at neste gang jeg kommer tilbake, vil det føles like friskt, like magisk og like uforglemmelig.

Oversatt av: Lina